Åpenbaringen
En natt i januar 2004
følte jeg på kroppen at noe skulle skje
Jeg satte meg ned i en stol
og ventet på det som skulle finne sted
​
Det banket i pannen mellom øynene
intenst, men uten smerte
Kroppen min løste seg langsomt opp
og jeg var med ett uten hjerne og hjerte
​
Jeg pustet langsomt inn og ut
og åndedrettet tok over min væren
Jeg trakk pusten og verden utenfor forsvant;
jeg pustet ut og verden hadde igjen et ærend
​
Jeg så hvordan livet pulserte
ut og inn av meg
Jeg var i kildens utspring
og livets sannhet viste seg
​
I dualitetens midtpunkt
der liv og død bor
Var jeg både stille og aktiv;
i en sameksistens uten ord
​
Jeg var fredens vokter
og mulighetenes far
Jeg var livet selv;
beredt og klar
​
Det livet jeg hadde levd
ble levd igjen på sekunder
Livets smertefulle øyeblikk
ble vist meg som visdommens stunder
​
Jeg lukket øynene
overveldet av intelligensen
som ligger til grunn
for vår opplevelse av eksistensen
​
Det finnes ingen verden;
det finnes ingen andre
Jeg er alt jeg ser
og det kan jeg ikke forandre
​
Jeg ble båret på en bølge
av omsorg og kjærlighet
og visste at livet måtte leves
i selvaktelse og ærlighet
​
Fylt av fred og ærefrykt
falt jeg på kne
Og takket for at jeg endelig
følte meg hjemme i et menneske