Jeg løper etter det jeg vil ha

så jeg kan kjenne glede i et minutt eller to

Unngår å kjenne på følelser;

søker hele tiden det jeg tror gir meg ro

​

Ubehaget i meg vokser i styrke

og ber om sin plass i mitt liv

Men jeg løper bare fortere;

tør ikke å hilse på mitt virkelige driv

​

Ubehaget puster meg i nakken, 

og jeg har ingen flere steder å gå

Ingenting mer å gjøre,

men likevel noe jeg må

​

FØLE den knugende smerten

som har pisket meg i alle år

​

Helt til den slipper taket

og jeg fremdeles står

​

Igjen og igjen og igjen...........

​