En natt i januar 2004

følte jeg på kroppen at noe skulle skje

Jeg satte meg ned i en stol

og ventet på det som skulle finne sted

​

Det banket i pannen mellom øynene

intenst, men uten smerte

Kroppen min løste seg langsomt opp

og jeg var med ett uten hjerne og hjerte

​

Jeg pustet langsomt inn og ut 

og åndedrettet tok over min væren

Jeg trakk pusten og verden utenfor forsvant;

jeg pustet ut og verden hadde igjen et ærend

​

Jeg så hvordan livet pulserte

ut og inn av meg

Jeg var i kildens utspring

og livets sannhet viste seg

​

I dualitetens midtpunkt

der liv og død bor

Var jeg både stille og aktiv;

i en sameksistens uten ord

​

Jeg var fredens vokter

og mulighetenes far

Jeg var livet selv;

beredt og klar

​

Det livet jeg hadde levd

ble levd igjen på sekunder

Livets smertefulle øyeblikk

ble vist meg som visdommens stunder

​

Jeg lukket øynene

overveldet av intelligensen

som ligger til grunn

for vår opplevelse av eksistensen

​

Det finnes ingen verden;

det finnes ingen andre

Jeg er alt jeg ser

og det kan jeg ikke forandre

​

Jeg ble båret på en bølge

av omsorg og kjærlighet

og visste at livet måtte leves

i selvaktelse og ærlighet

​

Fylt av fred og ærefrykt

falt jeg på kne

Og takket for at jeg endelig

følte meg hjemme i et menneske